En ME-pasients erfaring med Lightning Process

Jeg pleier ikke å skrive så mye om dette emnet, da det ikke har noe med biomedisinsk forskning å gjøre. Jeg går denne gangen på kompromiss med mine prinsipper, da jeg nå har blitt spurt av en av mine lesere om jeg kan legge ut hennes erfaringer med den kontroversielle kursmetoden. Hun ønsker å dele denne historien med andre pasienter med ME/pårørende, og da jeg vet at det er mange med liknende erfaringer, tror jeg det hun forteller er viktig:

“Etter å ha vært syk med ME i en årrekke, var ønsket om å bli frisk svært sterkt da jeg hørte om LP våren 2009. I ren desperasjon bestemte jeg meg derfor for å delta på et 3-dagers kurs hos Aktiv Prosess. Bare opptakskriteriene i seg selv burde jo ha fått varselbjellene til å ringe tungt og høyt. Men troen og håpet på at dette kunne hjelpe var større. Etter utfylt og innsendt skjema (uten rom for andre svar egentlig enn det som ble ansett for å være godkjent svar for å bli tatt opp), samt “opptakssamtale” pr telefon med Aktiv Prosess, var jeg kommet gjennom “nåløyet” og funnet motivert nok. Da gjenstod det bare å betale inn den ublu kurspirsen på kr. 15.000, så var jeg straks i gang.

Jeg kom på kurs med åpent sinn og enormt håp om at dette virkelig skulle gjøre meg frisk, selvom jeg innerst inne var veldig skeptisk. Vi var en gruppe på 8 personer på mitt kurs. I tillegg var det en 4-5 “observatører” tilstede. En av disse var en lege som skulle i gang med å utdanne seg til LP-instruktør. At det var en lege tilstede gjorde at jeg med en gang følte meg litt tryggere - når leger til og med erkjenner LP som en metode for å bli frisk – ja da MÅ det jo være hold i dette tenkte jeg. I tillegg hadde vår LP-coach selv vært 3 år i en “utmattelsestilstand” slik at det også gjorde det hele enda mer troverdig. Likevel følte jeg en slags frykt og utilpasshet jo mer kurset skred frem, men det turte jeg ikke å si noe om. Det var en svært myndig og sterk coach som henvendte seg til oss på en tøff og meget bestemt måte da hun satte i gang med å lære oss “prosessen”. Dette var metoden vi skulle bruke ved alle de utfordringer som vi ville komme til å erfare i forhold til sykdommen vår og andre vanskelige hendelser i livet. Vi fikk streng beskjed om at vi måtte komme oss ut av offerrollen vi hadde satt oss selv i, deretter ble vi innprentet følgende: bare vi var “flinke” nok til å gjøre prosessen alltid – og med tilstrekkelig innlevelse - så ville vi få det livet vi elsker.  Dvs – få tilbake det livet vi hadde før vi ble syke.

Etter endt kurs var det en “Halleluja-stemning” blant alle deltakerne og vi erklærte oss selv en etter en friske (muntlig) før vi fikk lov til å “slippe ut”. i tillegg fylte vi ut et skjema som skulle returneres til Phil Parker om jeg ikke husker helt feil. Jeg mener også bestemt at det på dette skjemaet ikke var andre alternativer enn å svare ja på alt (at vi var blitt friske etc.), men jeg tør ikke si det 100 %. Både av hensyn til stemingen og de andre deltakerne føltes presset så stort at det ikke var annen mulighet enn å si at jeg var frisk og ikke lenger “gjorde” ME. Selvom sannheten var at jeg overhodet ikke følte meg frisk..

I noen uker etter kurset var jeg fremdeles “høy og i halleluja-stemning” og hadde stort håp om at jeg også skulle klare bli frisk bare jeg fortsatte å være flink å gjøre prosessen og stoppe de negative tankene/følelsene som utfordret meg i hverdagen med sykdommen. Jeg var ivrig og gjorde prosessen uttallige ganger hver dag – overalt. Jeg neglisjerte samtidig behovet for å hvile eller lytte til kroppens signaler – jeg fortsatte som jeg hadde lært – jeg var frisk og hadde derfor ikke behov for hverken å sove eller å hvile. Det tilhørte mitt gamle liv. Vi ble også bedt om å kvitte oss med ting hjemme som vi forbandt med vår tidligere sykdom.  Ommøblere, kjøpe til nye ting, endre på gamle. Sengen var forbudt område foruten å sove der om natten. Sofa’n skulle ikke brukes til annet en til hyggelige ting, forbudt for hviling.

Tiden gikk og etter noen måneder innså jeg at jeg ikke var det grann friskere og hadde et enormt behov for å få “lov” til igjen få sove og hvile. Jeg fortsatte likevel å presse meg videre med LP hele veien, men tok etterhvert likevel små “ulovlige” hvilepauser. Da helst liggende på spikermatte på gulvet fordi det ga meg litt mindre dårlig samvittighet i forhold til den krigen som foregikk inni meg selv fordi jeg gjorde noe jeg ikke hadde lov til å gjøre. På et tidspunkt kom jeg til slutt til den konklusjonen at uansett hvor mye jeg ønsket at jeg skulle bli frisk med LP ville jeg ikke bli det.

Det i seg selv var et enormt nederlag. Både i forhold til meg selv og omgivelsene rundt meg. Jeg var jo redd for at alle nå skulle se på meg som at det var min skyld, at jeg ikke ønsket NOK å bli frisk og ikke var flink nok til å gjøre prosessen som skulle gjøre meg bra.  I denne perioden begynte jeg med holistisk yoga – noe som jeg tror var med å “redde” meg fra å bli enda sykere og å havne inn i en svært tung og negativ spiral om at dette er “kun min feil” tankegang. Med en fantastisk yoga instruktør fikk jeg bla. hjelp til å forstå hvor viktig det er å lytte til kroppens signaler og hvor stor betydning hvile har for restituering av kroppen. Jeg hadde også stor nytte av en medkursdeltaker. Vi støttet hverandre i LP prosessen – både når vi var midt inne i den og når vi begget til slutt ”droppet” ut. Vi fikk egentlig ikke “lov” til å snakke med de andre kursdeltakerene hvis vi var i en “negativ tilstand” – kun når vi var “oppe” – hvis ikke kunne vi ødelegge for de andre. Vi fikk også utdelt en “motivasjonscd” på kurset. Denne fikk vi streng beskjed om at vi ikke kunne la andre få høre på, da de likevel ikke ville forstå. Nok en ting som skulle “hemmelighetsstemples” slik jeg oppfatter det.

Til tross for negative opplevelser etter kurset, bestemte vi oss for å delta på et 3 timers oppfølgings-/oppfriskningskurs. Nå i dag er det komplett uforståelig for meg at vi valgte å gjøre dette. Jeg tror det handler både om den “makten” LP hadde over oss og som nok kan ha mange likhetstrekk med det å være med i en type sekt. Alle suksesshistoriene i media påvirket oss nok også i stor grad. Hvorfor klarte ikke vi å oppnå en slik suksess når så mange andre gjorde det?

Både stemning og atmosfære var mye vennligere og mindre bastant på oppfølgingskurset. Så vidt jeg husker var det 1 av ca 15-16 stykker som stod frem med en mirakelhistorie. Om hun hadde hatt ME kan jeg ikke huske. Resten av oss var der fordi vi strevde med å oppnå resultater, så hvorfor damen med mirakelhistorien var på dette kurset da forstår jeg egentlig ikke. Både jeg og de aller fleste på kurset ga uttrykk for at vi syntes det var vanskelig å oppnå resultater og ikke var blitt friske. Budskapet til oss var viktigheten av å fortsette å bruke “Prosessen” på god og riktig måte. Samtidig fikk vi høre at kursinstruktørene egentlig var fornøyd med at de fleste var blitt litt bedre eller hadde fått en noe bedre livskvalitet. Vi ble nå fortalt at det var media sin skyld som hauset opp tallene over antall friske etter at de hadde fullført 3-dagers kurset. Altså en helt annen virkelighet enn det vi ble innprentet da vi først kom på LP kurs i utgangspunktet.

Kort tid etter oppfølgingskurset tok jeg til slutt tok et oppgjør med LP i forhold til meg selv. Jeg innså fullt og helt at dette ikke ville gjøre meg frisk og jeg stoppet å gjøre prosessen. Det føltes godt å endelig kunne gi helt slipp.

Etter selv å ha fått LP på avstand – og ikke minst fått se og høre så mange skremmende historier om mennsesker som har blitt enda mye sykere – etter å ha deltatt på LP kurs, er jeg svært takknemmelig over at TV2 har satt dette voldsomme fokuset på ME. Det oppleves også svært skremmende at LP-leieren, og da spesielt ved Live Landmark, har klart det kunststykket å få med seg deler av det øverste av helse Norge til å gå god for en metode som så vidt meg bekjent ALDRI har kunnet vise til noen som helst vitenskaplig forskningsresultat. At man likevel har tatt LP som god fisk og støttet seg kun til Landmarks resultatoppnåelser i forhold til en liten del av deres deltakere (fra 2008) er helt uforståelig. Hvor mange av disse deltakerene hadde faktisk ME, hvor mange har blitt HELT friske  – og som fremdeles er helt friske etter f.eks 1 år/2 år, hvor mange har blitt sykere etter kurs? Hvorfor blir hun aldri konfrontrert med dette og rett og slett pålagt å legge frem reelle tall og forskningsresultater? Det er ubegripelig. Det siste jeg har registrert nå er at Skien kommune/NAV tilbyr LP kurs til sykmeldte. Kurset blir betalt av kommunen/NAV for de som ønsker å delta. Rett og slett skremmende at det offentlige nå tilbyr udokumentert behandling i det offentliges regi.

For ordens skyld så var jeg 100% sykmeldt da jeg deltok på kurs. I dag er jeg 100% ufør. Men med stort håp om at jeg en dag vil bli mye friskere – bare ikke med LP :-)

Leave a comment ?

116 Comments.

  1. Ref. Innlegg ovenfor av Jelstad. Ser i samme reportasjen i Drammens avis, at LL igjen får spalteplass til å reklamere for sitt LP kurs… Med god støtte fra NAV i Buskerud. Hun sier jo direkte, at kurset er for ME syke…. Sukk. Vi har ingen tid å miste før vi går til “aksjon”…

  2. Hei alle!

    Først og femst helt fryktelig å lese at en ung gutt forsøkte å ta livet sitt etter LP!!!!!! Jeg lurer på hvordan LP-coachene kan gå videre etter en slik hendelse!! Eier de ikke skam?

    Jeg har og svært dårlig erfaring med LP, jeg fikk verre angstanfall av det, og holdt på å kjøre av veien på vei hjem fra en av kursdagene fordi jeg hadde panikkanfall, skjelvinger og var helt på siden av meg selv. Etter kurset har jeg fått 2-3 mails med tilbud om oppfølgingskurs, og på sensommeren fikk jeg sms fra kursleder. Da ble jeg så forbanna at jeg skrev en frekk melding der jeg sa at jeg ikke kunne huske at jeg hadde samtykket til noe direkte markedsføring fra dem. Da ringte hun meg, noe jeg for øvrig finner svært frekt. Da skulle hun liksom forklare at “dette er ikke markedsføring, men et tilbud om videre hjelp, for vi vet at mange av deltakerne våre får litt problemer med å følge opp prosessen etter hvert”.

    Jeg var steik forbanna, og forklarte at jeg var totalt uinteressert i deres hjelp, og at jeg ikke kunne forstå at noen hadde lyst på et slikt ekstrakurs. Hun repliserte med at hun akkurat hadde ringt de andre deltagerne på mitt kurs og at ALLE DE hadde sagt: ååh, takk for at du ringte! Så hyggelig å høre fra deg Live (wops, der avslørte jeg hvem det er). Hun fikk meg til å fremstå som utakknemlig, og den eneste på kurset som ikke hadde fått noe utbytte. Jeg tviler STERKT på at det er tilfelle. Jeg angrer for at jeg ikke tok kontaktdetaljene til de andre deltakerne, slik at jeg kunne sjekket om kurslederen lyger. Jeg var på kurs med LL i slutten av januar/begynnelsen av febreuar 2011… noen andre som var der?

    Jeg kommer til å melde dem til forbrukerrådet for misvisende markedsføring. Jeg kan ikke stå og se på at de svindler tusenvis av desperate syke år etter år.

  3. Her er min LP-historie:

    Etter å ha lest og hørt diverse mirakelhistorier i ulike media så ble etterhvert lysten på å få livet mitt tilbake så stor, at da jeg arvet noen penger etter min bestemor så var jeg ikke sen om å melde meg på kurs her i hjembyen min med engelsk instruktør. Dette var i november 2008. Den gang var jeg i 40% jobb, jeg trente pilates på fritiden og hadde et noenlunde sosialt liv,men opplevde at jeg hadde redusert livskvalitet som følge av MEen og det var mye jeg ikke kunne gjøre som følge av den. Men mye vil ha mer og jeg ønsket å bli frisk, for det var jo det jeg ville bli ved hjelp at et LP-kurs!! Jeg fikk tilsendt skjema som jeg svarte på og fikk også telefon fra instruktøren og kom heldigvis gjennom nåløyet og var kjempeglad. Jeg gledet meg virkelig til dette og fikk til og med permisjon med lønn fra jobben for dette hadde jeg jo snakket varmt om og de gledet seg på mine vegne. Så var jeg i gang! Etter 3 dager på kurs var jeg høy og frelst og utrolig lykkelig for jeg var sikker på at nå var jeg frisk. Det hadde jeg jo også skrevet i avslutningspapirene med stor overbevisning. Jeg kjøpte inn div.ekstramateriale for flere 1000-kr for å være på den sikre siden, oversatte prosessen til norsk og hengte den opp div. steder. Jeg gjorde frisk i stor stil, nå kunne ingenting stoppe meg. Det gikk greit i 1 mnd, jeg økte til 50% på jobben, prøvde meg på litt aerobic også, var sosial som aldri før og svevde på en rosa sky. Hurra, jeg hadde fått igjen det livet jeg elsker.Og jeg tillot meg å legge planer for fremtiden som årene med ME hadde satt en stopper for. Det hakket litt innimellom og jeg ringte til instruktøren ved en anledning, men kom ikke til orde en gang- fikk bare beskjed om å gjøre prosessen. Og jeg stod på. Det gikk noenlunde greit i en mnd til, men jeg var jo sliten og hvorfor var jeg det?? Tenkte jo at det måtte være fordi jeg ikke gjorde prosessen nok?? Hadde jo hørt om folk som gjorde den flere 100 ganger daglig?? Men jeg overså signalene fra kroppen, tenkte friske og positive tanker og bare fortsatte med det livet jeg elsker. Det hakket videre i enda en mnd, kroppen var begynt å gå på høygir, varsellampene blinket på rødt men det ville sikkert gå over igjen tenkte jeg optimistisk.
    Så smalt det så det sang!! Noen hendelser som jeg ellers ville taklet helt fint fikk bare begeret til å renne fullstendig over. Jeg gikk ned for full telling og havnet mer eller mindre i seng med ørepropper og totalt mørke og en kropp som dirret og durte som en duracellkanin, hvilepulsen min var på 120, søvnen forsvant og jeg befant meg i et levende mareritt. Så syk hadde jeg aldri vært før!!Jeg var livredd og følte jeg skulle dø eller i det minste miste vettet totalt og bli sprø. Farvel arbeidsliv, farvel trening, farvel sosialt liv og velkommen helvete.
    Det smalt i mars 2009, det nærmer seg 3 år siden.
    Jeg har vært så heldig å få være deltaker i forskningsprosjektet på haukeland og har blitt bedre av det, men jeg er fremdeles ikke der jeg var før jeg tok LP-kurs fordi den kjempesmellen jeg fikk, har gjort meg veldig redd og har tatt fra meg alt av selvtillit og selvfølelse og slike ting tar tid å bygge opp igjen dessverre.
    Jeg hadde et liv jeg mestret og hadde selvtillit og livskvalitet. Jeg hadde faktisk et liv jeg elsket på tross av sykdom.

    Så gjett om jeg angrer på den beslutningen jeg tok høsten 2008 om å bruke den sårt tiltrengte arven etter bestemor, på LP-kurs.
    Og gjett om jeg har fått lære den harde veien at man skal verdsette det man har.

  4. Hei alle sammen, jeg har ikke prøvd Lp, jeg tror att alle vi som har me helt klart har en fornuftig tankegang, de fleste av oss klarer ikke og begrense oss på de gode dagene. :razz: men over til ei annen Live som fant ut att hun kunne tjene penger på sykdom, jeg møtte henne på Sølskottberget, hun kom inn der med en eller annen sykdom…. men jeg mistenker henne for å bruke oppholdet til verving til butikken. Hun var på de fleste av oss med med noe hun kalde for mestrings prosessen..?bare 6000,- for att vi skulle bli friske, hun fikk trykket opp noen brosjyrer der oppe som hun hadde tatt tektster ifra sølvskottbergets program…hun fikk tilsnakk av sjefen der oppe da blei a jammen me syk gitt… frekk som flatlusa, men sånn er gjerne sånne folk…. etter oppholdet fikk jeg en tlf av en hun hadde fått på kroken, fortalte att det var noe makkverk av ett galt menneskes handling :shock:

  5. Svar til May Iren i dag. Disse sitatene du refererer til er både rystende og skremmende. Denne vranglæren må få konsekvenser!!! Hvordan skal vi konfrontere myndighetene? Så lenge ingen har protestert mot disse rapportene, kan de jo ” synse” hva som helst, og blir ettervert såkalte eksperter på sykdommen. Har ME- foreningene reagert og gitt tilbakemelding på denne rapporten? Det har jeg nesten tatt for gitt. Har tidligere skummet over denne rapporten, og ble også da opprørt over det jeg leste. Trodde nesten jeg var den eneste som reagerte negativt på mye av innholdet. Har vært lite kommentert i me-miljøet/ me-forreningene. Eller? Vi må kreve en ny oppdatering/revisjon av rapporten!!!!!

  6. Jeg har også prøvd LP uten suksess. Det virket i begynnelsen, men så etterhvert hjalp det ikke samme hvor mye jeg gjorde LP. Effekten ble borte. Til slutt fikk jeg lungebetennelse, noe jeg aldri har hatt verken før eller siden. Da skjønte jeg at det var farlig å fortsette å bruke LP. Jeg kontaktet heller ikke coach på nytt, for jeg visste jeg kom til å få høre at jeg gjorde det feil osv.

    Som en bivirkning av LP ble jeg veldig svimmel. Det med at LP skal være stressreduserende stiller jeg meg også kritisk til. Jeg ble tvert imot litt for gira i kroppen og det stresset meg også at jeg måtte gjøre LP HELT riktig HVER gang det var nødvendig, ellers ville det ikke virke. Jeg kunne våkne tidlig om morgenen med smerter, tenkte at jeg må komme meg opp av sengen og gjøre LP. Men det er ikke så greit når man forsatt er i halvsøvne, og det endte meg at jeg lå der med dårlig samvittighet for at jeg ikke kom meg opp med en gang og gjorde LP-øvelsene.

    Et halvt år senere tok jeg i bruk LP på nytt, desperat som jeg var. Det samme skjedde: Først bedre, men med en veldig svimmelhet -før effekten avtok uansett hvor mye jeg gjorde øvelsene.

    Nå har jeg kastet alt av materiell vi fikk på kurset. Det eneste jeg har igjen er Phil Parkers bok om LP. Den skal jeg fyre i peisen med i vinter, det er det eneste nytte den kan gjøre for seg!

  7. Venke MidtlienNo Gravatar

    Jeg var på LP- kurs i 2007. LP- coachen( å, som jeg hater det ordet :evil: ) var en hyggelig og morsom fyr, og jeg gjorde som jeg lærte: Svarte nei på spørsmål (spørsmålsskjemaet tredje dagen) om jeg hadde ME, det måtte jeg jo skulle prosessen virke! Jeg gjentok de magiske ordene vi lærte gang på gang og hele dager og hele netter og alltid, for jeg hadde jo alltid symptomer! Jeg flyttet hvilestolen ut av huset og sa at: jeg er frisk! Etter trekvart år ble jeg bare sykere og sykere og jeg avsluttet det hele og innrømte for meg sjøl det jeg hadde forstått lenge: Dette er humbug og helt uegnet og ikke helt ufarlig for oss med ME. Jeg er svært glad for at jeg ikke kollapset helt slik jeg vet mange andre har gjort etter å ha “trent”LP.- Som LP- veilederne så lurt kaller det slik at de slipper å stå ansvarlig for følgene når noen blir sykere…
    Jeg må legge til at vi var tre på vårt kurs, to ble sakte sykere, men heldigvis uten å kollapse helt. En fikk kraftig oppblomstring av alvorlige og LIVSTRUENDE infeksjoner i løpet av det første halvåret etter kurset, og var tre ganger innlagt på sykehus for å redde livet…
    Er det etisk og forsvarlig av NAV, leger og spesialister å tilby/anbefale eller i verste fall presse ME-pasienter til å delta på LP- kurs?
    Hvor er solidariteten og ansvaret for syke mennesker når leger går god for en slik spekulativ virksomhet?
    Hvorfor får dette fortsette år etter år uten at ansvarlige helsemyndigheter griper inn?

  8. Lightning Process – prosessen med de tre gode gavene.

    Min LP-historie startet da jeg fikk anbefalt LP av flere rundt meg. Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å prøve, for jeg føler så sterkt på kroppen at ME er en fysisk sykdom, og ikke noe som kan “fikses” mentalt. Men når man ligger der syk og dårlig og ser livet forsvinne forbi én i et rasende tempo, og alt man vil er å bli frisk og ta del i livet, da tar man gjerne sjansen på noe man ellers ikke ville gjort. Som menneske er jeg blandt annet optimistisk og åpen, så da jeg først bestemte meg for å sette meg inn i hva LP var, var det med håp og et åpent sinn. Jeg tok etterhvert avgjørelsen om å ta sjansen på dette, kanskje var det noe i det de sa likevel? Og “alle” skulle jo bli frisk, og det var jo det jeg ønsket, så da sendte jeg søknaden og kom inn. Da jeg tok LP-kurs var det ikke kommet skikkelig igang med norske coacher ennå, så jeg valgte å ta kurset i England siden de hadde holdt på en stund og jeg dermed følte meg trygg på at de visste hva de gjorde. Det var med et elevert håp jeg og mor satt kursen mot England. TENK, om få dager kunne jeg være på veien mot å bli frisk!! Jeg husker at jeg lå og drømte om at det å danse, studere, lage spennende matretter, løpe i en sommereng, gå turer, ja, rett og slett kjenne at jeg brukte kroppen min og at jeg levde, kanskje var starten på dette livet bare var noen få dager unna! Det er jo dette man blir forespeilet når man leser om Lightning Process på sidene til coachene, og hører det de og Phil Parker har å si. Og hvorfor skulle jeg tro noe annet, alt media viste til var jo mirakelhistoriene..
    Gjett om det var en som var ivrig, spent og håpefull når hun satt seg på flyet med kurs mot et friskt liv!!

    Jeg følte meg ikke særlig bedre mens jeg var der, hadde noen få øyeblikk hvor jeg desperat forestilte meg selv og lurte på om jeg kanskje var blitt litt bedre? Disse øyeblikkene hang jeg små varsomme håp på, men hovedhåpet hang jeg på at et friskere liv ville komme hvis jeg bare jobbet nok. Nå var det opp til meg å bli frisk, for nå hadde jeg Verktøyet. Ja, Verktøyet med stor V.

    Jeg prøvde å leve tilnærmet “normalt” de dagene jeg var i England, jeg shoppet, gikk på kafé med noen av de andre fra kurset, gikk lange veier gjennom parker for å bevege meg og få igang kroppen, ja jeg prøvde virkelig å leve litt igjen – alt mens jeg gjorde LP. Jeg gjorde teknikkene overalt, sittende på kafé, liggende i sengen, gående i parken og på gaten, stående mens jeg ventet, jeg tok pauser fra ting og gikk på do for å gjøre det, ja jeg levde og åndet LP. Da jeg kom hjem hadde jeg invitert noen venner fra østlandet, og med dem på besøk fortsatte det “normale” livet – til tross for at jeg fremdeles følte meg dårlig. Vi var med på ting som skjedde, kjørte rundt i Bergen, og var på Brann-kamp. Da de dro etter et par-tre dager, skulle jeg bare slappe litt av på sofaen, for jeg tenkte at det må jo være lov, det gjør jo friske mennesker også? Men da hadde kroppen fått nok, og det sa “pang”. Jeg ble liggende.. Heldigvis hadde jeg og besøket vært på middag hos min mor før de kjørte hjemmover, så jeg slapp å krasje alene. Men da jeg etter noen dager ble litt bedre, begynte samvittigheten å gnage så høyt at jeg ikke klarte å unngå den. Jeg hadde lagt og gjort LP mens jeg lå dårlig under tepper og dyne på sofaen, men tydeligvis ikke nok? Så da tok jeg grep og startet på’an igjen. Jeg reiste hjem igjen, fortsatte å gjøre endringer i hverdagen ved å bytte soverom, ommøblere, være aktiv osv.- og jeg fortsatte å gjøre LP hver dag over de neste ukene, mange mange ganger om dagen. Kroppen protesterte, men man skal ikke “gjøre syk”, og siden det var frisk jeg ville bli, så valgte jeg å ikke lytte. Siden jeg ikke følte det hjalp, ringte jeg og snakket med coachen min, jobbet med meg selv, og jeg tok også kontakt med andre som hadde tatt LP kurs her jeg bor og hørte med dem hvordan de gjorde teknikkene, om de hadde noen tips osv. Men da jeg ennå var dårlig(ere) etter en god stund, så fant jeg ut at nok var nok. Lightning Process fungerte ikke på meg og min sykdom..

    …eller var det sykdommen min og jeg som ikke fungerte med Lightning Process? Det var nå tid for en periode med selvransakelse.. Ville jeg ikke bli frisk? Var det bare en illusjon at jeg lå og drømte om et liv som frisk før jeg dro? Var det virkelig viljen, ønsket, håpet mitt om å bli frisk det var noe i veien med? Var jeg som hadde gode karakterer på skolen, gjorde leksene mine og jobbet ved siden av skolen fra 13-14 års alderen, var jeg egentlig bare arbeidssky? Hadde jeg ikke fulgt godt nok med på kurset? Gjorde jeg, tiltross for at både coachen min og andre som hadde tatt LP-kurs sa at jeg fikk det til, ikke prosessen rett? Spørsmålene var mange, svarene var få fra LP-verden. Blir man ikke frisk, gjør man det ikke rett – de har gitt deg Verktøyet, nå er mirakelet opp til deg..
    Jeg er en type menneske som trenger å forstå før jeg mestrer, så når det var noe jeg ikke skjønte eller det var noe jeg reagerte på, så spurte jeg. Jeg spurte coachen min, diskuterte med de andre deltagerene, og jeg snakket med andre rundt meg. I begynnelse var dette greit, men etterhvert følte jeg både før, under og etter kurset at jeg var en belastning, en forstyrrende faktor, en ubehagelig og vanskelig urokråke som stilte spørsmål ved Verktøyet/Mirakelet.

    Jeg var visst ett av disse få tilfellene der mirakelkuren ikke fungerte. Jeg var en av de få som ikke ble frisk.. “10 av 12″ (blir friske etter LP kurs) er de siste tallene jeg har hørt (Live Landmark på TV2). Rart da, når så mange fra Norge med ME har tatt LP-kurs, at det i det hele tatt er noen igjen i Norge som har ME..? DET er et mirakel det..!

    Det er ikke lett å innse at mirakelet ikke gjelder akkurat deg… At DU ikke får det til godt nok, og dermed ikke blir frisk. Du har feilet. Først har du ifølge LP-verden gjort deg selv syk, så har du vedlikeholdt/gjort sykdommen, og så innser du at du har feilet i å gjøre deg selv frisk. Et håpløst tilfelle… Så sitter man der da, med tusen tanker svirrende i hodet. Man har to valg, gi opp, eller gå videre. Nå er jeg heldigvis ikke en som gir opp livet så lett. Så jeg jobbet meg igjennom denne perioden, for jeg VET at jeg er en av dem som virkelig VIL bli frisk. Jeg VET innerst inne at jeg er arbeidsvillig, lærevillig, løsningsorientert, optimistisk, og at jeg ønsker, håper og tror på at med riktige medisiner så vil jeg en dag bli frisk igjen. En dag vil JEG være en av de som løper gjennom parken og sparker opp haugen med høstblad mens jeg roper inni meg; “JEG ER FRISK!!!”.

    Og de tre gavene prosessen gav meg? Det er de nye venner jeg fikk gjennom og etter kurset, erfaringen som gjorde at jeg fikk sett enda dypere inn i meg selv og lært meg selv enda bedre å kjenne, og sist men ikke minst, at jeg presset meg selv som en del av utfordringene på kurset til å for første gang i mitt liv synge karaoke! LP er nemlig et ypperlig verktøy for folk flest- for alle kan man vel trenge et hjelpemiddel når man skjelver i buksene over å være neste på listen som skal synge karaoke!?
    Så for disse tingene LP-verden, for disse tingene takker jeg dere!

  9. Når man hele tiden skal overvåke seg selv og bytte alle dårlige tanker og følelser med positive/”riktige” for å endre på underbevissheten,vil ikke dette da egentlig gi underbevissheten sterk beskjed om at du ikke er god nok??……

  10. Anette GiljeNo Gravatar

    Det har vært sterkt å lese innleggene på bloggen. Jeg vil også dele min erfaring med LP.

    I romjulen 2007 fikk jeg høre om noen med ME som hadde blitt frisk av et tre dagers kurs med opplæring i LP-metoden i England. Da hadde jeg vært syk i 13 år. Ingen leger jeg hadde kontakt med i denne perioden hadde kunnet hjelpe meg, ei heller alternative behandlere som drev med akupunktur, fotsoneterapi etc. Jeg var rimelig desperat etter hjelp.
    Våren 2008 tok jeg kontakt med Live Landmark som var i oppstarten av Aktiv Prosess. Hun fortalte at hun selv hadde vært syk, men at hun nå var blitt helt frisk. Det tok henne tre dager å lære seg LP-metoden, og nå hadde hun fått tilbake det friske livet hun elsket. Hun kunne være fysisk aktiv og leve akkurat som før hun ble syk.

    Jeg hadde ikke tid til å vente på at Aktiv Prosess skulle starte opp med egne kurs, så jeg meldte meg på hos en engelsk instruktør som holdt kurs her i Oslo. Noe av det første kursholderen sa, var: ”Congratulations! You have sucsessfully createt ME in your own body.” Så sa hun at vi kunne velge å bruke alle de kreftene vi nå brukte på å holde oss syke, til å skape det livet vi elsket. Hun sa at ME ikke egentlig fantes, at det ikke var en sykdom, men en kronisk tilstand som vi hadde muligheten til å komme ut av hvis vi ville. Det eneste vi behøvde var å gjøre LP-prosessen og slutte å gjøre ME.

    Vi måtte skrive under på å ikke fortelle om akkurat hva LP-prosessen gikk ut på. Vi fikk beskjed om å la være å stille kritiske spørsmål. Vi ble advart mot å ha kontakt med andre syke, og frarådet å være medlem av pasientforeninger. Vi fikk beskjed om å avlære oss hva leger og annet helsepersonell hadde fortalt om hvor syke vi var. Kroppene våre var egentlig helt friske, det var ikke noe galt med oss. Det var bare negativt stress som hadde hengt seg opp i kroppen. Vi fikk beskjed om å begynne å leve som friske.
    Vi ble instruert i å fjerne oss praktisk fra alt som minnet om sykdom. Hvis vi hadde ligget på en sofa og vært dårlige, måtte vi helst kvitte oss med sofaen og kjøpe en ny, eller legge et nytt trekk på den, eller til nød skifte ut puter og eventuelle pledd vi hadde ligget under. Vi måtte slutte å sitte som om vi var syke, for da ville kroppen fortsette å tro at den var syk.

    LP-trenings-metoden gikk blant annet ut på å stoppe negative tankemønstre og erstatte dem med nye positive. Da fikk vi høre at nye nervebaner ville gro ut i hjernen og vi ville kjenne oss friske. Til å begynne med ville slikt tankearbeid (kombinert med instruert fotarbeid) kreve sterk konsentrasjon, men etter hvert ville prosessen gli mer av seg selv.

    Jeg strevde fælt med å identifisere negative tankemønstre som angivelig skulle holde meg fanget i min kroniske sykdomstilstand. Jeg har alltid sett lyst på livet og hatt et jevnt godt humør. Jeg ransaket sjelen og klarte ikke å finne slike negative mønstre. Kurslederen fortalte meg at det var fordi mine negative tanker var blitt automatisert så sterkt at jeg ikke lenger var i stand til å kjenne dem igjen. Hos meg var det ikke lenger bare en sti av negativt stress, men det var blitt til en autostrada hvor de nedbrytende tankene hadde fri ferdsel. Hun mente de var blitt en del av meg som holdt meg nede og som jeg nå måtte ta ansvar for å forandre. Jeg måtte være villig til å ta ansvar for min egen situasjon. Jeg måtte vedkjenne meg sannheten om at jeg holdt meg selv nede i sykdomstilstand. Uten at jeg tok på meg det ansvaret, ville jeg aldri få tilbake det livet jeg elsket.
    Jeg må innrømme at det var vondt å høre disse tingene. En hypotese om at jeg hadde holdt meg selv syk i 13 år uten egentlig å feile noe som helst, var ganske sårende å ta inn. Men hvis hun hadde rett, så ville det være utrolig dumt å holde seg selv syk i 13 år til. Jeg bestemte meg for å gjøre alt det kurslederen anbefalte. Jeg måtte slutte å høre på kroppens signaler, overstyre hjernen og begynne å leve det aktive livet jeg ønsket meg.

    De negative tankemønstrene jeg angivelig skulle ha automatisert, klarte jeg ikke å identifisere. Isteden fylte jeg opp med positive tanker, jeg sa til meg selv at jeg var frisk. Jeg kjente på gleden og forventingen over å være frisk. Jeg turde å ta fram drømmene mine om å treffe en mann og få barn, om å komme tilbake i jobb, om å trene og gå lange turer i skog og mark, om å danse og synge i band igjen. Nå var det jo ikke lenger noe som kunne hindre meg i dette. Full av forventing bestemte jeg meg for å gjøre alt som sto i min makt for å få til prosessen.
    Jeg brukte elektrisk rullestol som avlastning, og på andre kursdag kom jeg kjørende i den. Jeg fikk kjeft at kursleder. Friske folk sitter ikke i rullestol, sa hun bebreidende og mente at jeg nå måtte levere den tilbake. Jeg var i følge henne heller ikke lenger avhengig av dusjstol eller ståstol på kjøkkenet, og også hjemmehjelpen måtte sies opp. Friske folk har ikke hjemmehjelp. De bruker ikke tt-ordning. De hviler ikke på dagen, sa hun strengt.

    Jeg begynte å gå små turer hver dag, men beina ville ikke samarbeide. For hver tur skalv de mer, det var så vidt jeg klarte å holde balansen. Men kursleder sa på telefonene at musklene i beina var helt i orden, så jeg måtte bare fortsette å gå mens jeg tenkte positive tanker. Da ville nervebanene gro ut i nye veier i hjernen, sånn at beina til slutt sluttet å skjelve.
    Men symptomene minsket ikke, tvert i mot, de økte i omfang. Jeg fikk smerter i beina, hoftene og ryggen. Armene og fingrene dovnet. Jeg fikk store kognitive problemer og klarte ikke lenger å lese bøker eller se på tv. Jeg orket ikke snakke i telefonen. Jeg ble lys og lydømfintlig og hadde problemer med å sitte oppreist. Jeg var iskald selv om det var varmt inne og jeg lå under både dyner og pledd. Likevel fortsatte jeg å gjøre LP-metoden slik kurslederen hadde lært meg, i syv hele uker.

    Tilslutt ble jeg så dårlig at jeg oppsøkte fastlegen. Hun frarådet meg å fortsette å bruke LP-metoden. Hun ba meg lytte til kroppens signaler, ta tilbake hjelpemidlene og hvile. Selv om det var en lettelse å høre legen si dette, føltes det som et stort nederlag. På kurset hadde de lovet at alle som gjorde metoden rett ville blir friske. Og metoden var enkel å lære, alt som skulle til var viljen til å ta ansvar for egen helse og utholdenheten i å gjøre metoden. Dette hadde jeg altså mislykkes i.

    Jeg kjente at jeg klandret meg selv for ikke å ha klart å komme ut av min kroniske sykdomstilstand. Jeg skammet meg over å ikke klare å få meg frisk. Og mest av alt gruet jeg meg for å fortelle venner og familie at jeg ikke var frisk likevel. Alle hadde gledet seg sånn på mine vegne og oppmuntret meg til aktivitet. Nå måtte jeg skuffe dem. Det føltes som et dobbelt nederlag. Og da jeg måtte bruke den elektriske rullestolen til butikken for å klare å handle mat, da skammet jeg meg inderlig over meg selv. Aviser og ukeblad var fulle av fortellinger om andre som ble helt friske på tre dagers LP-kurs. Hva var galt med meg som ikke fikk det til?

    Det tok nesten et halvt år før jeg var kommet tilbake til den formen jeg hadde før jeg begynte på LP-kurset. Men skammen over å være syk, den klarer jeg ikke helt å bli kvitt.

  11. Venke MidtlienNo Gravatar

    Kjære Anette :smile:
    Du beskriver dette tydelig og klart, akkurat som det er! Dette kunne vært min historie, dette kunne vært min kursleder som ble beskrevet. – Bortsett fra at han ikke var like streng, men sa tingene med et smil. – Kanskje var han ikke streng nok mot ME- pasienter, for i dag jobber han med businessfolk. Og takk for det, for de fleste av dem er forhåpentligvis ganske friske…
    Skammen over å være syk, er vi mange som kjenner på. Og for å fremme denne har LP – folket gjort en formidabel innsats! Ikke har de bare påført den direkte gjennom kursingen, men kanskje enda mer gjennom å få nærmest alle som har noen mening om ME til å tro på dem og bidra til stigmatisering av veldig syke mennesker. De bærer et stort ansvar for å gjort mange menneskers syke liv ekstremt mye vanskeligere enn det burde ha vært. Jeg vet ikke om den noen gang kan rettes opp den skaden som er gjort… Det er alvorlig, og de ansvarlige burde stilles til ansvar.
    Min tid med skam over en sykdom som jeg ikke har bedt om, ei heller er skyld i, er forbi! Jeg går med hevet hode inn i en ny tid med stolthet over at jeg har holdt ut, med stolthet over alle de fantastiske menneskene innefor våre rekker som aldri har gitt seg, og som tross enorme sykdomsbelastninger kjemper kampen mot uforstand og stigmatisering hver dag! – Takk til deg Anette, takk til alle andre som forteller sin historie, takk til Norges ME- forenings “gamle travere” som har stått stødig i motvind gjennom alle år :grin:
    Takknemlig hilsen sendes dere alle!

  12. Så utrolig sterke dere er som forteller historiene deres, takk for at dere står frem.
    Sitter med tårer i øynene.
    Jammen godt historiene kommer ut, nå er det bare å håpe at media, forbrukerråd og helsepersonell følger opp….

  13. Jill RemelNo Gravatar

    Jeg vil gjerne få takke hver og en av dere for hyggelige tilbakemeldinger etter at jeg fortalte om erfaringen min med LP. Samtidig tusen takk for at så mange av dere også deler og forteller deres historier og opplevelser med LP. Det gjør godt å vite at vi står sammen, men samtidig veldig vondt å høre at det er så mange der ute som har så til de grader alvorlige erfaringer med LP. Det er skremmende.

    Jeg føler også for å takke alle dere som har stått frem tidligere med historier og som har frontet dette i lang tid allerede. Dere er utrolig sterke og modige – all ære til dere.

    Skulle ønske jeg hadde svaret på hvordan vi skal klare å nå frem der ute – men jeg håper og tror at noe er i ferd med å skje nå! Ved å fortsette å dele våre erfaringer på en mest mulig konstruktiv måte tror jeg vi til slutt vil nå frem. Det er vi nødt for. Vi kan ikke la flere mennesker få livene sine ødelagt.

    Til slutt vil jeg også si tusen takk til Birgitte som la ut historien min. Og ikke minst som tar på seg jobben med å formidle videre alle historiene og erfaringene våre til “rette instanser” som forhåpentligvis vil ta oss på alvor.

  14. For et bra innlegg. Og akkurat den følelsen jeg har hatt om LP. Jeg er heller ikke fanget i noen negativ spiral og fokuserer alltid på det positive. Så LP hadde nok vært penger ut av vinduet for min del også. Da er det langt billigere å prøve kognitiv adferdsterapi for å lære seg å leve med ME

    Klem
    Lotte

  15. Takk til alle som forteller sannhet :grin:
    Det er så godt å se at dere på den måten også sier ifra: Det nå er lov å fortelle! – uansett hva en coach har sagt – for hvem er nå egentlig en coach?
    -
    INGEN skal føle skyld for å føle skyld for ME!! Jeg skjønner at det kan bli en følge av LØGNENE som LP serverer. Fullt forståelig at det blir en konsekvens.
    SANNHETEN er at INGEN skal føle skyld for å være syk!!! Fordi INGEN er MEsyk av egen vilje!
    Jeg har aldri hørt noe tilsvarende om MS, Sjøgrens syndrom, kreft, ++++. Denne sykdommen river og sliter i kroppen fordi vi ER syke. Trist. Men SANT!

    Alle opplever forskjellige dager. MEn:
    Jeg er såå enig at MEsyke skal få lov til å gå – eller ligge – med hevet hode!!
    En viss kreft-lege på Haukeland sa til meg at han var IMPONERT over hvordan mange av MEpasientene klarte å takle hverdag og sykdom!
    - Det er jeg også. Imponert!!

    (Dette var ingen LP-erfaring. Men måtte bare få sagt det..)

  16. Fant et nytt blogginnlegg om en pasients erfaringer med LP, så jeg tillater meg å lime det inn her:
    http://kjerstiholst.blogspot.com/2011/11/lightning-processhva-jeg-tenkte-da-og.html

    • Jill RemelNo Gravatar

      Så fint at du la ut link til den bloggen SerendipityCat. Den historien er utrolig sterk, og svært godt beskrevet. Den gir en dyp, inngående og saklig beskrivelse av LP. Jeg kjenner meg (dessverre) så altfor godt igjen i historien hennes. Håper alle tar seg tid til å lese. Den er viktig.

  17. I går kveld ble pasienterfaringene/historiene sendt videre til Helsedirektoratet, Pasientombudet, Rådet for legeetikk, Helsetilsynet, TV2, NRK Puls + nettredaksjonen, NAV Skien og ME-senteret OUS. Jeg håper det kan bidra til at mottager ser hvordan effekt LP kan ha på ME-pasienter og at noen er villige til å gå dypere inn i saken. Jeg har bedt om tillatelse til å publisere svarene, så de vil bli samlet i en bloggpost og lagt ut fortløpende. Tusen takk til alle som har vært villige til å dele sine historier!! Klem Birgitte

    Ps: Jeg oppfordret alle instanser sterkt til å å gå inn å lese hele tråden med kommentarer, slik at de historiene som har blitt lagt inn i dag, eller senere, vil sannsynligvis også bli lest.

    • Venke MidtlienNo Gravatar

      Tusen takk, Birgitte! Du gjør en formidabel jobb :grin:

    • Og jaggu har arbeidet båret frukter! Flott, men veldig trist artikkel på NRK… MEN – nå kommer historiene frem, og forhåpentligvis blir mange av dem meldt inn til NAFKAM.

      Og kanskje får en del folk som tidligere har tenkt “jammen kan de ikke bare prøve da, de vil vel bli friske” tenke seg om en gang til før de anbefaler en mirakelmetode til noen de kjenner med ME.

      TAKK for at du har jobba så masse med dette Birgitte!! <3

      • Fikk konvolutten fra NAFKAM idag, vår sak skal der også, takker for all støtte fra alle, det varmer. aner jeg ett snev av ydmykhet hos Wyller? Svaret fra Hammer er patetisk. Ganske artig at hun forsøker og endre firma navn, noen som vet om det gamle er lagt ned og nytt opprettet? PS Gutten vår er ikke frisk av ME, men han har ALDRI slitt med psyken, han er sterk og på tross av sykdommen er han stort sett alltid i godt humør, har 5 timer med hjemmeundervisning i uken på videregående. Han har fremtidsplanende klare. Han vil bli Lege. Ordne opp?????

        • @mann: Du skriver:”Gutten vår er ikke frisk av ME, men han har ALDRI slitt med psyken, han er sterk og på tross av sykdommen er han stort sett alltid i godt humør”
          - DET ligner til forveksling på så mange MEsyke jeg kjenner.
          GLAD for at sønnen din har reist seg på tross av LP’en.
          Nok en gang takk for innsatsen i en ellers krevende hverdag.

  18. Svarene på mailen begynner å komme! Jeg legger fortløpende ut de jeg få tillatelse til å publisere i følgende bloggpost: http://www.me-nyheter.info/?p=5618

  19. Jeg har forresten også sendt link til bl.a. denne bloggposten videre til Forbrukerombudet, i svaret på den mailen jeg fikk fra dem.

  20. :evil: Jeg har også opplevd lp på det dårlige,35000 ut av det vinduet.Jeg har tatt 2 kurs 1 england og 1 norge.Jeg tok kurs 2 gng pga av at det var noe jeg trodde gjorde feil.Jeg fikk det ikke til så noen coatc timer ble det også.Men jeg ville bare lykkes for jeg hadde lest at de hadde blitt friske.Så jeg følte meg så mislykket fordi fam min hadde brukt så mye penger på noe som var bløff.Så når noen spør meg om lp,så vær så snill og spar de pengene.Så me har jeg fortsatt og en dritt bedre..Hilsen en angrende.

    • Som du skjønner “kjetil”: Du er ikke alene.
      ME har man, men la oss holde fast på håpet om stadig mer faglige svar innen seriøs forskning. – Det tar litt tid, men skritt for skritt så tror jeg dørene vil åpnes til virkelig hjelp.

  21. Hei.
    Så glad jeg endelig leste dette! Nå ligger jeg her igjen, men nå har jeg faktisk kommet så langt og turt å si høyt at jeg har tilbakefall, og IKKE er ME frisk av LP. Det er tre år siden jeg var i London på kurs. Var i halleluja stemning etterpå, veldi “høy”, og trodde jeg hadde blitt frisk. Startet i 80 % jobb (noe som jeg selvfølgelig ikke klarte lenge).
    Jeg må si jeg ble veldig glad da jeg leste disse innleggene, så er det vel ikke bare jeg som ikke har blitt frisk!

Leave a Comment


NOTE - You can use these HTML tags and attributes:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Switch to our mobile site