Det er akkurat 1 år siden jeg hvilte i en uke for å klare å stavre meg opp av sengen, presse meg inn i bunaden, proppe igjen ørene og med de mørkeste solbrillene man kunne oppdrive sto jeg ut i hagen og vinket til barna mine når 17 mai toget gikk forbi. At bunadsskjortene var strøket og sølvet pusset var mannens fortjeneste, og etter å ha fulgt barna til sine respektive klasser kom han hjem for å hjelpe til med å presse meg inn i en bunad som var blitt enda mindre enn den var året før. For 1 år siden var dette en kraftanstrengelse av dimensjoner og følelsen når jeg ikke kunne være med å feire sammen med familien min husker jeg som det skulle vært i går.

- En uke etter dette reiste jeg for første gang til Belgia for å treffe Prof. Kenny De Meirleir på hans klinikk Himmunitas i Brussel hvor jeg ble grundig fysiologisk utredet og startet på et omfattende pågående behandlingsopplegg.

I år har jeg brukt dagen før dagen til å stryke alle bunadskjortene, pusse sølv og sko og jeg gleder meg til å være med på feiringen i morgen. Dette etter en usedvanlig hektisk uke med internasjonal ME-dag, cafe-besøk, konsert og lange dager sammen med venner! Jeg har prøvd bunaden som har blitt altfor stor og trenger ikke lenger hverken ørepropper eller solbriller . Jeg skal tilbringe dagen på skolen til barna med pølser, is, leker og falsk korpsmusikk og kvelden sammen med storfamilie.

Kjenner meg latterlig glad og takknemlig, og ønsker så inderlig at det offentlige helsevesenet i Norge kunne rive seg løs fra skylappene som gjør at de har mistet gangsynet og ikke evner å se at den eneste veien for å komme videre er å fokusere på biomedisinsk forskning og fysiologisk utredning og behandling.

Jeg undres når Hans Petter Aarseth, direktør i divisjonen for spesialist helsetjenester i Helsedirektoratet kommer med følgende uttalelser i paneldebatten 12 mai:

“Andre ting er ikke dokumentert men det er mange historier om ting som har hjulpet. Men vi kan ikke bygge på historier vi er nødt til å ha det inn i en vitenskapelig kontekst og få en dokumentasjon på at det faktisk virker.”

“Vi vil forvente at hvis vi skal bygge videre på det så må det publiseres i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter og vært gjenstand for kvalitetssikring i forskningen. Vi kan ikke bygge på resultater som legges frem i pressekonferanser.”

Med dette friskt i minne blir jeg forundret (dessverre ikke overrasket..) når jeg ser følgende poster på programmet til Regional konferanse om ME i Tromsø oktober 2010, som arrangeres i regi av Helsedirektoratet:

Under Behandling-, rehabiliterings- og mestringstilbud finner jeg:

” Lightning process – Aktiv prosess Live Landmark – Advanced Lightning Process Instruktør, Presse- og kommunikasjonsansvarlig, Aktiv Prosess AS Vibeke Hammer – Advanced Lightning Process Instruktør, Daglig leder, Aktiv Prosess AS”

Og i tillegg finner jeg at det skal arrangeres en workshop med følgende beskrivelse:

“Workshop – Lightning Process. Live Landmark – Advanced Lightning Process Instruktør, Presse- og kommunikasjonsansvarlig, Aktiv Prosess AS

Så vidt meg bekjent så foreligger det ikke noe publisert dokumentasjon i anerkjente tidsskrifter når det gjelder denne behandlingsformen? Ei heller at den har vært gjenstand for kvalitetssikring i forskningen? Hans Petter Aarseth sier at Helsedirektoratet ikke kan bygge sine fokusområder på historier eller resultater som blir lagt frem på pressekonferanser. Eller kan de det likevel?